Kvar dag deler vi nokre ord til oppbygging, refleksjon, trøyst og håp. Her er dagens ord.
Leirbål
Sist søndagstekst handlet om da disiplene møtte Jesus på stranden. Det var et bål der – et leirbål for samling. Et leirbål for å lage mat, for å steike fisken de hadde fått. Et leirbål for fellesskap og felles måltid.
Er det ikke nettopp det vi savner i disse tider? Leirbålet – gudstenesten –å møtes om en felles sak? For digitalt fellesskap erstatter mye, men det har ikke leirbålets samlende funksjon. Den gode stillheten, stemningen, å se ansiktene i lys fra bålet og det å høre hverandres stemmer på ordentlig er noe av det vi savner. Når jeg ringer rundt har jeg begynt å si: Det var så fint å høre stemmen din! Ved leirbålet synger vi «Vær meg nær å Gud!» - og vi deler fortellinger om ting vi har opplevd. Vi ler og humrer, og av og til stirrer vi bare inn i glørne. Der i den skjøre stillheten – der var Gud står det i fortellingen om Elia i 1. Kongebok 19, 3-13.
Fredag siste veke leverte jeg en påskehilsen i døra til et par trofaste damer i kirka – så godt det var å se ansiktene deres! Og så snakket vi litt om at det blir fint å møtes igjen – til orgelmusikk, salmesang og nattverd. Men kanskje mest av alt å se hverandres ansikt og bruke våre stemmer: Hvordan har du det? Hvordan går det med deg? Og å lytte til de andres stemmer, å dele gleder og sorger.
Må Gud velsigne deg denne dagen!
Kari prest
Du kan lese siste andakr her.